Skole på vestsiden

Skole på Vestsiden.

På Rørvik gård var det, frem til 1963, skole for Vestsiden. Arild Borgen, journalist i Lofotposten skrev i desember 1961:

En stue med torvtekket tak står på et jorde og er skole for åtte barn. Læreren tar imot i sokkelesten, gummistøvlene står til tørk ved ovnen. Her fører ingen vei frem og ingen vei tilbake, bare en kronglet sti, bakke opp og bakke ned. Det er selve utposten i vårt skolevesen, folkeskolen i Rørvik på vestsiden av Tysfjord.

Og skolestua er 180 år gammel, men til neste år blir nok skolen nedlagt, sier læreren, det finnes snart ikke flere barn igjen i grenda, den er i ferd med å dø ut og er mest befolket av gamle folk.

Utenfor gresser noen brekende får og rautende kyr, og noen ligger på vollen og jorter i vei lik et levende meieri. En ku og en kvige har bemektiget seg stedets skolegård og napper forsiktig i stive strå, snuser langs skoleveggen og venter på barna.

IKKE VEIER OG IKKE KRAFT

En kubjelle gjør tjeneste som skoleklokke, men det hender også at læreren gir seg plystringen i vold. Det går like fint det som den fineste elektriske ringeklokke. Men elektrisk klokke er ukjent i dette samfunn, her finnes verken vei eller elektrisk kraft.

Mange underlige skoler har vi sett, men dette er den underligste av dem alle. Det er ikke dermed sagt at det er en dårlig skole, elevene lærer vel like mye her som i de fineste glass- og betongskoler. Og vanskeligheter med disiplinen finnes ikke, sier læreren. Men likevel, det er en underlig skole.

LÆREREN ER 17 ÅR

Her er læreren 17 år og den eldste eleven er 14 år. Skolestuen er fra den gang Wergeland raste som verst, i den tid da atomer ennå var fantasi. Nå står den som en historisk parentes i en grend som er i ferd med å dø ut.

Men det går fint, sier Harald Ben Haraldsen fra Nevervik, og er ungdommelig optimist ved katetret som egentlig var beregnet til spisestuebord i bestestuen. Vi har åtte barn , fire i småskolen og fire i storskolen. Halvparten av barna er fra Kjær, en gård langt oppe i utmarka, resten er her fra Rørvik.

BARE REALSKOLEN

Jeg har ingen annen utdannelse enn realskolen på Kjøpsvik, jeg gikk ut der i 1960. Det siste året jeg gikk på folkeskolen holdt skolen til i denne skolestua her, så jeg er kjent med forholdene, om enn fra en annen plass enn ved katetret. Men det er et stort ansvar, barna skal lære og de skal lære forskriftsmessig. Men de er både snille og lærevillige og det er ingen vanskeligheter med disiplinen. Jeg grudde meg til å begynne med, alle barna her kjente meg jo, men det går bra. Det går faktisk over all forventning.

Landets yngste lærer?

TRE ÅR YNGRE ENN LÆREREN

– Det vet jeg ikke, men jeg er nok en av de yngste, skulle jeg tro. Og det er jo ganske rart å tenke på at læreren bare er tre år eldre enn den eldste eleven. Det er en pike og hun går i 7. Klasse. Men når det ikke er mulig å få utdannede lærere til en slik utpostskole som denne, da får de ta til takke med meg da. Det er jo bedre enn om barna ikke skulle ha lærer i det hele tatt.

Fortsette som lærer?

– Det vet jeg ikke, jeg får se hvordan jeg liker yrket når dette året er gått, men hvis jeg liker det blir det vel til at jeg tar lærerskolen.

OGSÅ INTERNATBESTYRER

– Her skoler vi i tre uker av gangen, og så har jeg en skole på Grunnvollfjell innenfor Kjøpsvik. Der er det nok litt verre enn her, for der er det også internat som jeg har ansvar for, men jeg har en husmor til hjelp, så det går bra det også. Men det blir jo straks litt mer problematisk når en unggutt som jeg både skal være lærer og internatbestyrer. Men vi har ikke flere enn fire barn på internatet, og husmoren på internatet er så flink så det går bra det også. Man må bare forstå å innrette seg. Og når ingen andre vil skole på disse stedene så får jeg ta meg av det da, i hvert fall inntil videre. Det er ingen ting å gjøre ved det.

ALADDIN-LAMPE

Men hva når mørketiden setter inn, uten elektrisk lys?

– Da tar vi i bruk vår prektige Aladdin-lampe, den lyser godt nok, men selvfølgelig, det blir ikke det samme som elektrisk lys, det er så. Men vi har nå klart oss uten elektrisitet i generasjoner på dette sted, så det går vel en stund til, men jeg tror ikke det er så særlig bra for øynene. Men man får klare seg med det man har til rådighet, det er ikke noe å gjøre ved det.

Ingen ting kan ta motet fra denne ungdommelige lærer. Og til tross for de mest primitive skoleforhold vi har sett, er det ikke et klagenes ord å høre hverken fra elever eller fra lærer. Alt går bra, man må bare innrette seg etter de forhold man lever under. Man må stikke fingeren i jorda og lukte på hvor man er og ta problemene på ryggen og bære dem frem.

RAUST MED PENGER

– Denne skolestua her, sier læreren, har vært skolestue for den ene generasjonen etter den andre. Her har fedre og mødre, bestefedre og oldefedre til disse barna gått. De har lært sin bibelhistorie, sitt alfabet og sin regnekunst og vel like godt som på noen byskole, skulle jeg tro. Å bygge ny skole her, det går ikke an. Det ville bli et jettestort pengesluk uten mening, i hvert fall så lenge vi hverken har vei eller kraft. Og kommer det ikke vei hit, dør også grenda ut. Og hva skal vi så med ny skole?

– Når det gjelder lønn må jeg si at det er raust med penger. Jeg får 1100 kroner netto i måneden, brutto blir det tett på 1600 kroner, og det må jeg si er en pen betaling når man er 17 år og ikke har annen utdannelse enn realskolen, og når det bare er fire år siden jeg selv satt i denne skolestua som elev.

Og barna sitter i stillhet og noen leser bibelhistorie og andre sliter med tall og summeringer. Utenfor suser stillheten og det er langt til den bråkete verden, her er det bare fjellnatur og veiløse vidder med noen blinkende skogvann og noen slake jorder. Skolen står ensom blant noen tusen mål natur, grenda avfolke litt etter hvert, de gamle dør og de unge flytter ut. Her er ingen vei, her er ikke elektrisk kraft. Det er bare noen stitråkk, bakke opp og bakke ned, og ingen fremtid hverken for folk eller fe.

Men skolestua har gjort sin nytte i 180 år, fortelles det, og lite er forandret fra den gang til i dag.»

–

–Kilder:

Arild Borgen, journalist i Lofotposten. Desember 1961.